Nyheter

Litt av grunnen til at det blogges lite er nok at mye av det samme skjer hver dag, og at man ikke føler at det er så mye å fortelle. Jeg har det bare fantastisk her til tross for en skulder ut av ledd med legebesøk, MR og spesialister som følger. Jeg er i jobb igjen selv om jeg ikke kan belaste skulderen noe.
Jeg har hatt to besøk her nede. 2 av mine beste kompiser kom i midten av November til storslagent vær med 20+ grader og blå himmel. Mye pils og moro ble det, og det er en helg jeg aldri kommer til å glemme!
Helgen etter kom Tantekjersti på besøk sammen med svingerinnen sin. Gradene hadde sunket litt men det var ikke i nærheten av Norsk standard. Det var rundt 8+ grader og opphold, så man kunne ikke klage. Det har kommet masse juledekorasjoner i byen. Julemarket jeg aldri har sett maken til. Fikk julestemning uten snø bare av å være der. Jeg hadde møtt Marita og Anders en kveld i forrige uke for å spise kinesisk mat ute. Jeg hadde satt meg på dataen og klokken hadde passert 11, når telefonen min ringer. Da ringer Marita for å be meg se ut vinduet. Og jeg gjorde som hun sa; HELT HVITT! det hadde snødd så mye på kort tid og man kjente det kriblet i magen. Til tross for kalde vintre er det alltid stas allikevel. Nå i helgen som var, deltok jeg på julebord for firmaet mitt her i Tyskland. Da var vi ute og spiste på en Amerikansk Diner med bowling spilling til dessert!

På slutten av kvelden kommer lederen for temaet vi har på mentalsykehuset med denne:

Michael Blunck overleverte denne pokalen til meg og sa følgende:

"Martin, denne gaven kommer ikke fra oss som kollegaene dine, men vennene dine, rett fra hjertet!".

Jeg var helt på gråten og fikk en klem av alle sammen.

På lørdag var det bittelitt hodepine etter julebord, men det stoppet meg ikke fra å reise til Frankrike med Anders og Marita. Vi hadde hørt at det var et veldig kjent julemarked i Colmar, noe som stemte ut i fra hva vi fikk se. Julestemning fra topp til tå! kjempe stas. kvelden endte med rockekonsert på kjøkkenet til en kollega som jobber i Freiburg. Han heter Joe og fylte 35 år. Anders, Marita og jeg reiste dit og fikk en knallopplevelse med pils, flotte mennesker og ROCK!

Nå nærmer det seg hjemreise for lillegutt Holmbakken. Jeg skal ikke nekte for at det kan bli godt å komme hjem til sine kjære. Det skal bli herlig å gi mamsen en klem som jeg vet har stått på hardt mot cellegiften mens jeg har vært borte. Det skal feires jul med mormor og morfar, mamma, pappa og storebror. Jeg har mye å se frem til når jeg kommer hjem også. Skal bli kult å se kollegaene mine i Elco igjen også!

Martin Dorph

JULEBORD

Rockekonsert

Rockekonsert

Kveld i Freiburg

Kveld i Freiburg

Snø og blå himmel

Marit og Tante Kjersti

Smakebit på Colmar/Freiburg

Smakebit fra Colmar/Frankrike

Kjedelig blogger

Mye jobb, trening og kos er vel ingen unnskyldning for aa ikke informere dere der hjemme om hva som skjer i Tyskland. Men trösten er at jeg storkoser meg.
Dette blogginnlegget handler ikke om bilder og hva jeg har gjort paa fritiden min i det siste. Naa er det paa tide aa skrive litt om hvordan det gaar paa jobben, jeg er her tross alt for aa laere andre kunster innen yrket jeg er i ferd med aa utdanne meg i. Tysk elektronisk, elektrisk og automatisk er veldig likt Norge. Det benyttes kanskje andre metoder for aa naa ett maal, men stort sett blir resultatet det samme. Her brukes bare 400V, noe som ennaa ikke er helt og fullt inntatt Norge. Andre wagoklemmer, avmantlingsverktöy og forskjellige kniver? Det gjör ikke faget saa mye mer utfordrene. Men det gjör ikke faget mindre interessant. Sant skal sies og jeg trives kjempe godt i Elektro Schillinger - Die Elektro Experten. Firmaet bestaar av 85 ansatte. Det er en familie bedrift hvor Far er sjef, datter og sönn som arvetagere og med kone som kollega. Om dere forstaar noe av det. Hver morgen 05:20 ringer vekkeklokken min. Da staar jeg opp, lager meg frokost, lager meg matpakke og gaar til trikkeplassen 3 minutter fra huset. Fra der tar jeg trikken til en annen trikkeplass hvor jeg möter Anders for aa ta en trikk videre. Jeg möter utenfor garasjen til en kollega som jeg kjörer med til Elektro-leverandören. Fra Elektroleverandören kjörer vi 6stk samlet til ett tettsted som heter Emmendingen. I Emmendingen jobber vi paa ZPE (Zentrum für Psychiatrie Emmendingen). Det er en gigantisk innstitusjon for mentaltsyke mennesker. Det er 800 pasienter og 1200 ansatte. Det er som en stor familiepark med 35 bygninger paa alt fra 200 til 2500mm2. Det er fengsler med mordere, hus for mennesker med angst, alkohol og narkotinaproblemer, spilleproblemer. Naar vi jobber i fengslene saa gaar mordere ved siden av deg, men det skal vaere ufarlig fordi dem er saa medisinert at dem er slöve. Her paa Emmendingen laerer mann seg aa arbeide under alle forhold. Fra nybygg til bygg paa flere hunde aar.
Arbeidsdagen er ganske lang her, siden jeg ikke er hjemme för halv 6 - halv 7 paa kvelden. Men det er noe jeg har blitt vandt med etterhvert som jeg har jobbet. Jeg har faatt utfordringer her som jeg ikke för har faatt noe som gjör meg til en stolt elev. Jeg har elektrikerskole paa internett mens jeg er her, grunnet at jeg ikke faar tatt timene hjemme. Det er ogsaa litt kjipt til tider, men det gjör godt naar man kommer hjem og er asjur.

For 2 helger siden saa var jeg paa Freiburg Festivalen med jobben. KJEMPE trivelig. Og 26. November er det julebord. Jeg har faatt höre av kollegaer at dem syntes jeg er flittig og det gjör ogsaa hverdagen enklere naar du föler deg velkommen.


Martin Dorph